– Incel-kulturen sprer seg

Mannosfæren var lenge en liten avkrok på internett. 

Nå advarer forsker Ozan Félix Sousbois om at incel-kulturen er i ferd med å bli mainstream. 

– Det som bekymrer meg mest, er ikke størrelsen på miljøet. Det er hvor raskt ideene sprer seg gjennom den digitale kulturen, sier Sousbois, tidligere forsker ved Universitetet i Stavanger.

Sousbois har skrevet en fagartikkel om incel-fenomenet. Der argumenterer han for at incel-identiteten, og mannosfæren mer generelt, er bygget på et paradoks. 

– På den ene siden lengter disse mennene etter en kjæreste. De ønsker seg et romantisk eller seksuelt forhold, men opplever situasjonen som håpløs. Samtidig uttrykker de et sterkt hat mot kvinner.

En møteplass for ulike typer menn

Mannosfæren er en samlebetegnelse på ulike nettmiljøer der temaer som sex, dating, kropp og maskulinitet står sentralt. De fleste som deltar er unge, heterofile menn. Men ifølge Sousan er miljøet egentlig satt sammen av ulike grupper eller «typer» incels. 

Bilde

– Vi kan snakke om incels, looksmaxers, red pill-tilhengere, black pill-tilhengere og flere andre typer. 

Sousbois forstår incel-kulturen som en politisk reaksjon.

– De mener at dette ikke bare er et personlig problem. At det er et systematisk og ideologisk problem.

Incel-ideologien gjør ivrig bruk av syndebukker, legger forskeren til. 

– De klandrer feminismen og likestillingen. De mener de har gjort kvinner mer frigjorte, mer kravstore og mer selektive når de velger romantiske eller seksuelle partnere. Resultatet er, mener de, at enkelte menn blir ufrivillig sølibate.

Et nisjefenomen?

– Er mannosfæren egentlig bare et nisjefenomen på internett, eller bør vi være bekymret for incels?

– I starten var dette en veldig liten gruppe, svarer Sousbois.

Han forteller at begrepet oppstod på 1990-tallet. Den første personen som smykket seg med «incel»-tittelen, var en kvinne.

– Hun brukte det for å beskrive sin egen ensomhet. 

Senere tok menn over begrepet – og ga det et annet innhold. En rekke voldshendelser bidro til å gjøre incel-miljøet kjent. Internasjonalt fikk fenomenet for alvor oppmerksomhet etter angrepet i Isla Vista i California 23. mai 2014. Gjerningsmannen Elliot Rodger beskrev seg selv som incel og etterlot seg et manifest og videoer der han uttrykte hat mot kvinner og seksuelt aktive menn.

– Da sluttet dette å være et rent nisjefenomen.

I dag vet de fleste hva en incel er.

Ozan Félix Sousbois 

Populær incel-slang

Sousbois forteller at mange incels lenge har hatt et uttalt ønske om å spre tankegodset sitt, og å fange allmennhetens oppmerksomhet.

– Og har de lykkes? 

– Ja, det vil jeg si.

– For bare tre år siden, da jeg fortalte at jeg forsket på incels, var det nesten ingen som visste hva det var. I dag vet de fleste hva en incel er.

Stadig flere unge omfavner incel-språket, mener han. 

– Den yngre generasjonen bruker ord som Chad, Stacy og andre uttrykk som oppstod i incel-miljøene. Bare det viser at fenomenet har blitt langt mer mainstream.

Sousbois understreker at utviklingen er ikke begrenset til vestlige land. Han ser de samme tendensene også i hjemlandet Tyrkia, og i Frankrike, hvor han skrev doktorgraden sin.

I forskningen sin har Sousbois studert tusenvis av innlegg, bilder og memer fra incel- og «looksmaxxing»-forum – internettsider hvor unge menn utveksler tips til hvordan de kan få bedre utseende. Disse foraene tiltrekker seg også «vanlige unge menn» som ikke identifiserer seg som incels, ifølge forskeren.

Særlig ble han opptatt av hvordan mennene forholder seg til kroppen. 

– Du skriver at incels driver med en form for «symbolsk selvkastrering». Hva mener du med det?

– Incels er i en kontinuerlig prosess der de devaluerer seg selv. De viser offentlig at de mangler det de oppfatter som sentrale kjennetegn ved rådende mannsidealer. På den måten kastrerer de seg symbolsk.

Ifølge Sousbois er selvkastreringen en protest.

– De gjør nettopp denne mangelen til et politisk budskap.

Protestmaskulinitet

Sousbois trekker inn begrepet protestmaskulinitet. Det ble utviklet av manns- og maskulinitetsforskeren Raewyn Connell for å beskrive hvordan marginaliserte menn kan uttrykke maskulinitet som en reaksjon på diskriminering og utenforskap. Senere har begrepet blitt brukt om alt fra heavy metal-miljøer til incels, forklarer Sousbois.

– Er protestmaskulinitet nødvendigvis radikal?

– Nei, ikke i det hele tatt. Det avgjørende er at maskuliniteten brukes som en reaksjon på det man opplever som urettferdighet eller utenforskap. Samtidig innebærer protestmaskulinitet også at man lengter etter de privilegiene man ikke selv har.

Denne dobbeltheten er tydelig blant incels, ifølge forskeren.

Systematisk diskriminering?

Protestmaskulinitet oppstår ofte som en reaksjon på å bli diskriminert eller oppleve utenforskap, som for eksempel blant svarte menn og menn fra arbeiderklassen.

– Og incels, da – blir de diskriminert?

– Det er et spørsmål jeg har grublet mye over, sier Sousbois. 

Svaret hans er både ja og nei.

Mange incels har erfaringer som er høyst reelle, ifølge ham.

– Mange blir avvist på datingsider som Tinder. De får høre at de ikke er attraktive nok og opplever gjentatte nederlag når de prøver å finne en partner.

Men så kommer incel-ideologien inn i bildet. De unge mennene skaper det forskerne kaller «incel reality» eller en egen incel-virkelighet: 

– De blir en del av en fortelling om at kvinner er «sånn og sånn», at kvinner er «monstre», eller at de bare vil ha én bestemt type menn. Det er her virkelighetsforståelsen blir forvrengt.

Mer enn bare protest? 

– Så hva er det incels kjemper for? Har de et politisk prosjekt, eller handler det først og fremst om protest?

– Begge deler. Incel-ideologien har etter hvert fått en politisk agenda, selv om deler av den kan fremstå ganske absurd. Noen mener for eksempel at staten burde sikre incels tilgang til sexarbeidere fordi de ikke klarer å finne seksuelle partnere på egen hånd. Slike argumenter finnes. 

Men de mangler et politisk program: 

– Det viktigste er å uttrykke en opplevelse av urettferdighet. Og det er i seg selv politisk.

Han tror heller ikke at incels først og fremst ønsker å endre samfunnet.

– Jeg tror de først og fremst søker et fellesskap.

– Hat og begjær er ofte tett knyttet til hverandre.

Jan Christoffer Andersen 

Blir frustrert av laber respons

Jan Christoffer Andersen er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og har skrevet doktorgrad om incels. Han kjenner igjen «hetero-paradokset» Sousbois beskriver fra egen forskning.

Bilde

– Hat og begjær er ofte tett knyttet til hverandre. I incel-miljøer ser vi at det utvikles sterk frustrasjon og hat mot objektet de begjærer, fordi mange opplever at de ikke lever opp til de standardene de mener kvinner har, sier Andersen.

Mange menn, såkalte «looksmaxxere», gjør store investeringer i eget utseende. Det kan skape frustrasjon når kvinner ikke reagerer med den entusiasmen mennene føler at de fortjener, ifølge Andersen.

– Når de bruker så mye tid og energi på å «ascende» (som betyr «å stige opp», red. anm.), og likevel ikke får respons fra kvinner, må de forholde seg til virkeligheten på en annen måte, sier han. 

– For de kan ikke anerkjenne at de har kastet bort tiden sin. Det er det få som klarer når de har brukt så mye tid og krefter på hele looksmaxxing-prosjektet. Det skaper frustrasjon.

– Ganske stor utbredelse

– Er du enig i at mannosfæren har blitt mainstream?

– Ja, det vil jeg si. Retorikken og ideologiene har fått ganske stor utbredelse. Begreper og tankesett som tidligere var knyttet til små nettmiljøer, dukker nå opp på store plattformer og blant unge menn generelt, sier Andersen.

– I flere miljøer ser vi at kvinnefiendtlighet og ideer om mannsdominans kobles til budskap om selvutvikling, økonomisk suksess og «maskulin» livsstil. Det gjør at problematiske kjønnsforestillinger kan fremstå som en del av et attraktivt selvhjelpsprosjekt.